GJENGEN: Henning Haugen (liggende foran), Anita Aldridge, Tor Lambrecht og Isabel Vartdal poserer for fotografen. (Foto: Stine Marie Hagen)

GJENGEN: Henning Haugen (liggende foran), Anita Aldridge, Tor Lambrecht og Isabel Vartdal poserer for fotografen. (Foto: Stine Marie Hagen)

– Helt rensa for daukjøtt

ARBEIDSPLASSEN: Hos Conscia går de rundt i sokkelesten, brygger øl og reiser på hytteturer sammen. Likevel ligger de ikke på latsiden.

Dam-da, da-dam-da-daaa... 

Jeg kan ikke noe for det, men det første som slår meg når heisen åpner seg hos Conscia er kjenningsmelodien til Hotel Cæsar (en gammel guilty pleasure der).

En kjapp heisetur, og vipps, så går du rett inn i et kontorlandskap. Nesten akkurat som i mitt tidligere favoritt-program, der du kunne ta heisen inn i stua til Anker-Hansen-familien. 

Det er ingen i Anker-Hansen-slekta hos Conscia (heldigvis!), men på kjøkkenet møter jeg kommunikasjonsansvarlig Isabel Vartdal. 

Det er ikke lenge siden denne bedriften var totalt ukjent for meg, men i en kortere periode nå så har det haglet inn med pressemeldinger i innboksen min. Det er Isabel som kommer med nyheter om at it-konsulentselskapet har ansatt nye personer.

Denne dagen er intet unntak. En prat med sjefen sjøl, Tor Lambrechts, må nesten vente - han sitter opptatt i et møte med tre nye ansatte. Vi får selskap av Henning Haugen og Anita Aldridge. Begge fra salgsavdelingen. Aldridge er for øvrig et navn jeg drar kjensel på; det er ikke lenge siden jeg publiserte en nyansatt-sak om henne. 

Så hva er det som er så bra med Conscia? Hvorfor er det stadig så mange nye ansettelser, og hva er det som gjør at folk velger å søke seg hit? Det skal jeg forsøke å finne ut av i dag!

Trivelig!

Når du kommer ut av den berømte heisen, kan du velge å snu til venstre. Da går du inn på et koselig lite kjøkken. Jeg avlegger Conscia et besøk midt i desember, så kjøkkenet er i dag prydet med julepynt og kalendere. Det hele er akkompagnert av en søt eim med klementiner og julebakst. Et godt førsteinntrykk!

Jeg skimter både kaffetrakter og kaffemaskin, så her skorter det heller ikke på sort gull å styrke seg med.

Interiøret er dog forholdsvis enkelt. Jeg kan ikke se for meg at Conscia har hatt hjelp av noen interiørarkitekt. Et gult bord her, noen oransje stoler der. Litt krasj, kanskje? Likevel er det trivelig. Oransje er en farge som går igjen. 

Lokalene er stilige, formet som et atrium i glass. Du kan gå rundt og rundt og aldri komme til døra.

Du kommer til heisen da!

Stang inn

Om det ikke er investert så mye i interiøret, så vil jeg tro at Lambrecht og co bruker atskillig mer penger på renhold. Kanskje greit, for her er det mye glass å pusse. 

Mens jeg får en omvisning rundt atriet, ser jeg at glassveggene flere steder er prydet med navn. Dette er en liste over alle de som har gått på veggen.  Bokstavelig talt, heldigvis. Her kan man ikke klage på vinduspussen!

Felles trening

Etter at jeg har fått meg en kopp med kaffe av ukjent kaffemaskin-sort setter vi oss ned på et stillerom. Det er et forholdsvis lite rom, så her blir det trangt og varmt. Likevel er energien på topp. Ingen daffhet å skimte.

Jeg skjønner fort at det er mer enn kaffe som gir energi til medarbeiderne i Conscia. Den lille gjengen jeg har samlet på det trange møterommet kan fortelle at de trener sammen hver uke. Akkurat nå går det i kickboksing, men vanligvis holdes det PT-timer (PT står for personlig trener, om det skulle være noen som ikke har fått med seg det). 

– PT- og gruppetimer høres ikke dumt ut. Hvordan er det å trene sammen med kollegene sine?

– Kickboksingen utfordret oss veldig. Det er mye koordinerings-øvelser, og PC-nerder er jo ikke så vant til å koordinere, sier Anita lattermildt, før hun fortsetter:

– Det var ei som fikk litt hetta da hun fant ut at vi måtte trene uten sko. At hun måtte flashe tottelittene foran alle sammen. Det er jo litt uvant, sier Anita.

Tor, sjefen altså, kommer forbi og blir med på samtalen. 

Askepott?

Det er tydeligvis ikke en kjempeutfordring dette med å vifte med tærne. Sjefen sjøl går nemlig rundt uten sko på kontoret.

Som en småsær, og kanskje litt fisefin frøken, må jeg innrømme at dette får meg til å rynke på nesa. 

– Jeg har sokker da, beroliger Tor meg. 

– Likevel må jeg spørre: Hvordan er det egentlig med odøren?

– Han er veldig renslig, forteller Isabel, som til daglig sitter ved siden av Tor. 

Sosialbudsjett

Det er tydelig at det er et godt samhold i Conscia. Gjengen som sitter på det lille møterommet snakker i munnen på hverandre, kommer med interne vitser, og ler mye. De kan fortelle at de er flinke til å finne på ting sammen.

– Vi har et fellesbilde som er tatt på Norefjell. Det er dagen derpå, men alle smiler, forteller Tor. Gjengen er enige om at dette er et godt tegn. 

De ansatte har sitt eget sosialbudsjett, og hver tredje måned utnevnes det en ny party-komité. 

I fellesskap er det både byturer og fjellturer. Likevel havner de oftest rundt et bord med god mat og noe godt i glasset. På disse festene kan det gjerne ramle inn en og annen kunde eller partner også.

– Vi har en regel på fredager. Etter klokka 12 er det øl, og etter klokka 15 er det sprit, ler Isabel. Jeg blir litt usikker på om det er en spøk eller ikke (så Akan; ikke ta hun på ordet her!)

Conscia har også fått laget sin egen hjemmebrygga pale ale som de kunne ha konsumert på disse festene. Men denne er litt bitter, blir jeg opplyst om, så det går nok helst i noe annet. 

Konsulentene som er mye ute på oppdrag, spør ofte om det skjer noe på kontoret. Likevel er det ikke bare på fredager det er stort oppmøte i lokalene, det til tross for at muligheten for hjemmekontor er der. 

– Jeg velger å dra hit hver dag, selv om det tar en time hver vei, rett og slett fordi det er så kult å være her, sier Anita.

Gull

Ettersom Conscia var nytt for meg, er det kanskje også nytt for deg? Etter å ha avlagt bedriftens hjemmeside en liten visitt får jeg vite dette:

Conscia er en nord-europeisk leverandør av it-infrastruktur løsninger og tjenester innen nettverk, datasenter og sikkerhet. Selskapet har kontorer i Norge, Sverige, Danmark og Nederland.

Conscia er Cisco gullpartner og direkteforhandler. Dette er de stolte av. Faktisk så stolte, at når jeg spør om de kan fortelle om Conscia er med ett ord, så svarer de Cisco. Jeg hadde vel egentlig sett for meg at de skulle svare konsulent-selskap..

– Det er kanskje litt rart å henvise til en annen produsent i definisjonen av seg selv, men likevel blir det riktig. Vi jobber kun med Cisco, sier Tor.

– Vi er Norges nyeste Cisco-gullpartner. En underdog og utfordrer i det norske markedet, følger Anita opp.

De andre kommersielle gullpartnerne i Norge er Atea og Telenor, blir jeg fortalt. Altså er de ekstremt små i forhold til de andre, men når det kommer til antallet sertifiserte innenfor Cisco, er det hos Conscia tetteheten er størst. 

– Det er gøy å være up and coming, forteller Anita videre. Hun tror noe av dette også er suksessen til bedriften som i dag teller 33 ansatte. 

– Vi er et firma som er helt renset for daukjøtt. Alle bidrar og vi drar lasset sammen, sier Anita, og fortsetter:

-Det er en gründerbedrift, men du får lønna di. Også er man med på å bygge kultur og forme bedriften. Du betyr mer!

Sjefen er sekretær

Mens jeg har Tor til stede, spør jeg om strukturen. Tenker det er greit å gjøre mens sjefen sjøl er der. Det blir litt diskusjoner. Isabel og Anita er enige om at strukturen er flat, mens Henning synes jeg bør skrive at sjefen er konge. 

Tor selv kan fortelle at han her om dagen hadde fått spørsmål om når han skulle få seg en sekretær. 

– ...Men jeg trenger jo ikke noe sekretær, jeg er sekretær, ler Tor.

– Å? Hvordan da? 

– Jeg bidrar ikke med noe verdi isolert sett. Det er selgerne som selger, konsulentene som ordner ting. Jeg er med på å understøtte og få det bra, så det er jo min jobb.

De andre er ikke helt enige. Han bidrar mer enn som så, mener de.

Vokser 

Uansett om Tor er helt sjef, eller halvt sekretær, så gjør han helt klart noe riktig. Med stadige nyansettelser, går det etterhvert mot nye og større lokaler. Det er kanskje en bra ting med tanke på alle som stanger i glassveggene. 

Likevel, det er ikke noe i veien med dagens lokasjon, bortsett fra at det snart er for lite plass. Mellom utesteder, kafeer, gallerier og museum, og med kort vei til både busser og tog, ligger Conscia ganske så bra til. De kommer nok ikke til å flytte så langt.

Nå har sjefen gått for å fortsette i møtet jeg avbrøt han fra, så jeg må spørre de tre gjenværende:

– Hvordan ser dere for dere de nye lokalene?

– Takterrasse, egen bar og jacuzzi, tuller Henning, før han tar seg i det, og fortsetter:

– Nei da, men Tor har sagt at det skal være sentrumsnært og ha takterrasse.

Fellesskap 

Om de har noen preferanser for kantine i de nye lokalene, sier de ingenting om. 

Kantinen de hadde ble frarøvet. De som hadde kontor i første etasje i bygget tok den med seg da de byttet lokaler. Derfor benytter Consia seg nå av catering. De får servert både pålegg og varm mat, og lunsjen nytes i fellesskap rundt et langbord på det store møterommet. 

Om de ønsker å finne på noe sosialt i pausen har de flere brettspill liggende. I tillegg har de en Japansk Jubeat-maskin. Gøy!

Menneskene

– Så hva er det beste med å jobbe i Conscia?

– Det er kollegene og samholdet, svarer Anita momentant, før hun også tilføyer kundene på lista. Det er fint å jobbe med mennesker. 

– Men hvorfor tror dere at folk ønsker seg hit?

– Jeg tror det er kompetansen. Vi har fått frem at det er mye og dyp kompetanse her, og at vi derfor trekker til oss flinke folk, sier Henning.

De som kjenner sin verdi ønsker seg til et slikt sted, er gjengen enige om. 

– Er det noe dere kunne vært bedre på da?

– Vi kunne hatt det litt ryddigere kanskje, sier Isabel. 

Anita er ikke helt enig. Hun vil ikke ha noen clean-desk-policy. 

– Det er upersonlig. Det er hyggelig med litt rot, sier hun. Jeg kaster et blikk bort på pulten hennes. Hun slår meg ikke akkurat som noen rotete person. 

Gjengen på det lille møterommet diskuterer litt frem og tilbake, men de klarer rett og slett ikke å finne noen veldig store forbedringspunkter. 

Etter mitt besøk hos den lille bedriften kan jeg ikke si at jeg finner noe nevneverdig å pirke på jeg heller.  

Her er det felles hytteturer, daglige lunsj-samlinger og en gjeng som trener sammen. De er utpreget stolte av jobben sin. Også går sjefen rundt i sokkelesten. Det er kalendere og klementiner (eller heter det mandariner?). Jeg får litt sånn hjemmekos-feeling over hele greia. Kanskje det faktisk ikke er så ulikt Anker-Hansen-familien. Litt mindre intriger da, forhåpentligvis.

Arbeidsplassen