KI gjør ikke arbeidslivet lettere, men tyngre

I flere år har vi blitt fortalt at kunstig intelligens skal fjerne det rutinepregede og kjedelige arbeidet. Ledere, investorer og teknologientusiaster beskriver en fremtid der KI tar seg av det repetitive, slik at vi kan bruke tiden på det kreative, det strategiske og det som gir verdi.

Det er en tiltalende fortelling. Også jeg har tro på at teknologien kan brukes slik. I boken Tilkoblet og til stede skriver jeg om hvordan teknologi kan frigjøre tid dersom vi faktisk bestemmer oss for å bruke den gevinsten til å leve bedre, ikke bare raskere.

Problemet er at intensjonen ikke alltid blir resultatet.

I studien «AI Doesn’t Reduce Work It Intensifies It», publisert i Harvard Business Review, dokumenteres det hvordan ansatte i en amerikansk teknologibedrift ikke jobbet mindre etter at generativ KI ble innført. De jobbet mer. Arbeidet gikk raskere. Flere oppgaver ble tatt på seg. Arbeidsdagen fløt i større grad inn i pauser og kvelder. Ikke fordi ledelsen beordret det, men fordi teknologien gjorde det mulig.

Hans-Petter Nygård-Hansen

Hans-Petter Nygård-Hansen er teknologihumanist, forfatter og foredragsholder med fokus på teknologiens påvirkning på mennesker, samfunn og arbeidsliv. Han er fast kommentator i Computerworld.

LES OGSÅ:

• 

  Europeisk forsvar: Digital suverenitet innebærer risiko

• 

  Microsoft-topper: KI rammer kode-rekrutteringen

• 

  USA vil bekjempe datasuverenitet

• 

  De vant prisen «Årets beste handelsteknologi»

• 

  Crayon blir autorisert Google Cloud-distributør

• 

  Russland gir Google millionbot for distribusjon av VPN

• 

  2,4 millioner kunder gir knalltall for Visma

I en annen HBR-analyse, «9 Trends Shaping Work in 2026 and Beyond», beskrives et arbeidsliv i en mellomfase der teknologien rulles ut raskt, mens de menneskelige konsekvensene i liten grad kartlegges. Det advares mot økt mental og psykologisk belastning som organisasjoner foreløpig ikke har gode mekanismer for å fange opp.

Dette er ikke enkelthistorier, men tidlige tegn på et mønster.

Intensivering som systemeffekt

Det vi ser er ikke bare en ny arbeidsform, men en forskyvning i hvordan produktivitet forstås og praktiseres. Når KI gjør det mulig å produsere mer uten å øke bemanningen, vil konkurransen i markedet naturlig presse frem høyere tempo og større volum. Teknologien gjør intensivering mulig. Markedet gjør den lønnsom.

I Mennesket vs Maskinen skriver jeg at den største risikoen ikke nødvendigvis er at mennesker blir erstattet, men at vi blir utnyttet til det ytterste. Vi lar oss optimalisere og akselerere uten å stoppe opp og vurdere hva det gjør med dømmekraft, mestring og mening over tid.

Kunnskapsøkonomien er avhengig av kvaliteten på vurderingene våre. Refleksjon, konsentrasjon og kritisk tenkning er ikke luksusgoder, men selve innsatsfaktorene. Hvis arbeidsdagen fylles med flere oppgaver fordi teknologien gjør det mulig, kan det undergrave det vi forsøker å styrke.

USA fungerer nå som et laboratorium for rask og lite regulert KI-implementering. Norge er enn så lenge i en fase preget av eksperimentering og pilotprosjekter. Det gir oss et handlingsrom. Mekanismene som nå dokumenteres i amerikanske virksomheter er ikke kulturelle særtrekk, men strukturelle effekter av teknologi kombinert med økende global konkurranse.

Hva skjer hvis vi ikke griper inn

Dersom produktivitetsgevinst automatisk konverteres til volumøkning, vet vi hva som følger. Færre ansatte kan levere mer. Tempoet øker. Restitusjon svekkes. Den enkelte ansatte vil kjenne på et konstant press om å levere mer fordi verktøyene gjør det mulig. Over tid kan dette få konsekvenser langt utover den enkeltes stressnivå. Strategiske beslutninger tas raskere. Tiden til grundig vurdering blir kortere. Risiko for feil øker. I sektorer som finans, helse, energi og offentlig forvaltning kan konsekvensene være betydelige.

Historisk har teknologiske sprang enten ført til redusert arbeidstid eller økt produksjonspress. Utfallet har aldri vært teknologisk bestemt. Det har vært politisk og organisatorisk bestemt. Dersom vi ikke aktivt bestemmer hvordan gevinsten fra KI skal brukes, vil markedets logikk gjøre det for oss.

Hva må gjøres?

Dette handler ikke om å bremse utviklingen av kunstig intelligens. Det handler om å styre retningen. Næringslivsledere som oppriktig mener at KI skal frigjøre mennesker, må være villige til å ta et tydelig standpunkt om hvordan produktivitetsgevinsten skal fordeles. Skal den gå til høyere volum og kostnadskutt, eller til bedre beslutningsrom, kompetanseutvikling og mer bærekraftige arbeidsdager?

Arbeidsmiljøloven regulerer fysisk og psykososialt arbeidsmiljø. Den er i mindre grad utviklet for en virkelighet der maskinoptimalisering kontinuerlig kan presse kognitiv kapasitet. Her trenger vi en politisk diskusjon om hvordan vi beskytter grensene i et digitalt arbeidsliv så raskt som mulig.

I flere år har jeg skrevet og snakket om hvordan teknologi forsterker systemene den settes inn i. Den frigjør oss ikke automatisk. Den forsterker det vi allerede belønner. Hvis vi belønner tempo, vil tempoet øke. Hvis vi belønner kortsiktig effektivitet, vil langsiktig bærekraft komme under ytterligere press.

Resultatet av å ta styring

KI kan brukes til reell frigjøring. Den kan redusere unødvendig administrasjon, gi bedre beslutningsgrunnlag og skape rom for mer menneskelig arbeid. Men det krever at vi bevisst velger hva vi vil optimalisere. Hvis vi lykkes, kan teknologien bidra til høyere kvalitet, mer gjennomtenkte beslutninger og et mer robust arbeidsliv. Hvis vi ikke gjør det, risikerer vi at løftet om frigjøring blir til en hverdag preget av mer press, mindre ro og svakere dømmekraft.

Teknologien utvikler seg raskt. Politikken og lederansvaret må utvikle seg minst like raskt.

Og nettopp det er den største utfordringen fremtidens arbeidsliv står overfor.