De globale tech-selskapene er en trussel mot demokratiet

Kunstig intelligens (KI) truer samfunnets evne til å tenke og resonnere selvstendig, sies det i et innlegg i Klassekampen. Kritisk tenkning har aldri vært viktigere enn nå.

Det må også gjelde refleksjoner over hvordan de globale tech-selskapene nå er i ferd med å endre grunnleggende sider ved vårt demokrati.

Kina vs USA

Arild Haraldsen

Cand. polit. (statsvitenskap). Mangeårig konsulent innen strategi, digitalisering og organisasjonsutvikling. Tidligere administrerende direktшr Norstella, nå selvstendig næringsdrivende (Stratit). 

KI er ikke noe nytt. Men KIs nærings- og sikkerhetspolitiske betydning er ny.

I 2013 lanserte Kina sin store industriplan. KI skulle bli fremtidens industrisatsing. Målet var å bli verdensledende på KI innen 2030. Det skulle skje ved å integrere KI i viktige nye industriområder som fornybar energi og sosial mobilitet (altså el-biler og selvkjørende biler), og innen viktige forskningsområder som klimamodellering, avansert materialteknologi, massepsykologi, etc.

KI ble dermed satt inn i en større industri-økonomisk og sikkerhetspolitisk sammenheng.

USA er fremdeles ledende innen KI. Under Trump blir det nå etablert storstilte investeringsprosjekter innen KI finansiert av de største tech-selskapene. Utviklingen skal skje med minst mulig regulering. Dette var tydelig under KI-konferansen i Paris i februar 2025 hvor over 60 land, deriblant Kina, støttet et forslag om at KI skulle bli brukt på en trygg, transparent og etisk måte. USA neket å underskrive dokumentet.

USA og Kina konkurrerer nå om å bli verdensledende innen KI. Begge ønsker at utviklingen skal skje i nasjonal regi. For USAs del er ikke dette en helt konsistent strategi da Trump senere har inngått avtale om å selge NVIDIAs mikrobrikker til et nystartet saudiarabisk teknologiselskap, og et annet saudiarabisk teknologiselskap skal få investere i datasentre i USA.

Mens Trump ønsker rask gevinst, er Kina mer strategisk orientert - både industrielt og sikkerhetspolitisk. Kina har også tilgang til en enorm datamengde fra egen befolkning som vil brukes til å trene på utvikling av KI-løsninger.

Felles for Kina og USA er at de ser utviklingen av KI som ledd i den geopolitiske rivalisering. Som konsekvens blir statenes og tech-selskapenes interesser sammenfallende.

Teknologigigantene som del av statsapparatet

I en nylig utkommet bok setter forsker ved NUPI, Niels Nagelhus Schia, dette inn i en større politisk sammenheng.

Det har skjedd store teknologiske endringer tidligere. Disse har hatt som fellestrekk at de har gitt samfunnet ny økonomisk vekst.

Midlet for å oppnå økonomisk vekst av teknologiske innovasjoner, har vært regulering. Myndighetenes strategi har vært «rule the waves», fremfor «waives the rules»: Myndighetene skulle være i forkant med å styre bruken av teknologien til samfunnets beste, fremfor å bli styrt av aktører som brøt reglene og skapte selvregulerende markeder.

Det nye nå, sier Schia, er at teknologigigantene er blitt geopolitiske aktører, med evne - og vilje - til å forme samfunn, påvirke valg, drive krigføring og å styre hvordan milliarder av mennesker forstår verden. De har blitt maktfaktorer i en størrelsesorden vi tidligere forbandt med supermakter, sier han.

Det er ikke lenger myndighetenes regulering av teknologien og konkurransen mellom aktørene og deres forhold til sine kunder, som er avgjørende. Teknologigigantene er nå selv en del av statsapparatet og har felles interesser med statsmakten. Det gjelder så vel Kina som USA.

Når grunnlaget for samfunnsstyringen blir tech-gigantenes dataplattformer, og ikke partienes politiske plattformer, må spørsmålet om hvem som egentlig kontrollerer den digitale infrastrukturen, stilles.

I norsk sammenheng ser vi det tydelig. Nesten all kritisk digital infrastruktur, fra skytjenester og programvare til kommunikasjon og sikkerhetssystemer, er basert på amerikansk teknologi. Norge er, som resten av Europa, dypt integrert i det amerikanske teknologiske økosystemet. Bruk av amerikansk skytjeneste og digitale plattformer er derfor ikke lenger en teknisk vurdering, men en sikkerhetspolitisk beslutning, sier Schia. Det dreier seg om tillit, og den tilliten er nå et geopolitisk risikospill. Da er det ikke lenger teknologi, men politikk som bør styre utviklingen.

Mens vi tidligere – og fremdeles - har uttrykt skepsis til kinesisk teknologi, snakkes det nå åpent om behovet for en exit-strategi fra amerikansk teknologiavhengighet.

Asymmetrisk maktfordeling

Teknologiutviklingen skaper en asymmetrisk maktfordeling, ikke bare i Norge, men globalt. Et eksempel er hvordan datadeling og KI endrer bytteforholdene i økonomien. Verdien av offentlige tjenester eller næringsvirksomhet, blir redusert til fordel for dem som kontrollerer dataene.

Schia referer finansøkonomen Martin Wolf som mener dette skaper en systemkrise for demokratiene, der statens evne til å regulere økonomi og teknologi blir svekket, mens markedskreftene – særlig de digitale – får dominere uten demokratisk forankring og kontroll. Vi kan risikere å få samfunn hvor det formelle demokratiet fortsatt eksisterer, men hvor de viktigste beslutningene tas av de store globale tech-selskapene.

I en verden der teknologien i økende grad formes av stormaktspolitikk og rivaliserende verdigrunnlag, handler dette ikke bare om innovasjon og økonomisk vekst, men like mye om verdier og maktfordeling, og derfor også om hvilken framtid vi ønsker å bygge, og for hvem, sier Schia.

Schia trekker frem den nederlandske politikeren Marietje Schaake som sier denne asymmetrien har dramatiske følger: Mens nasjonalstater famler etter lover og regulering, utvikler teknologiselskapene systemer som er langt foran disse lovene og reguleringene. De «waives the rules» - bryter reglene. De er ikke underlagt folkevalgt styring, men investorer og produktstrategier.

Technologigantene vil slik kunne sette premissene for hele det globale maktspillet. De tradisjonelle, diplomatiske verktøykassene – med traktater, allianser og konvensjoner – strekker ikke til i møte med ikke-statlige aktører som kontrollerer de digitale kjernekomponentene i samfunnet. Teknologi er ikke lenger et virkemiddel i utenrikspolitikken. Det er utenrikspolitikk.

Schia avslutter med å stille spørsmålet: Skal dette århundret tilhøre teknologigigantene eller skal demokratiene våkne og gjenvinne evnen til å styre sine egne samfunn?

En mot-markeds-strategi

For et lite land som Norge, er dette en krevende situasjon. Vi er avhengige av teknologi som er utviklet og kontrollert av andre. Dette gjelder ikke bare data, men også hvordan digitale plattformer fungerer, hvilke algoritmer som prioriterer hva, og hvordan informasjonen fordeles. Dette påvirker vår sikkerhet, vår økonomi og vårt demokrati. Vi står derfor ikke bare overfor et teknologisk paradigmeskifte, men like mye overfor et politisk og strategisk veiskille.

Regjeringens digitaliseringsstrategi er å være best på digitalisering. Men hvordan skal vi bli det når vi er prisgitt amerikanske og kinesiske teknologigiganter, samtidig som vi undervurderer de geopolitiske konsekvensene av denne utviklingen?

Ved økonomiske nedgangstider, har myndighetene ofte tydd til en motkonjunkturpolitikk dvs. motvirke negative effekter av den økonomiske utviklingen. Motkonjunkturpolitikk brukes også på andre områder. Klimapolitikk er et eksempel som eksplisitt setter til side markedslogikken til fordel for fellesskapet.

Tollkrigen har gitt oss innsikt i risikoen av avhengigheten av globale verdikjeder som setter sammen og formidler varer. Denne risikoen er ikke mindre på komplekse verdikjeder som formidler digitale tjenester basert på KI gjennom dataplattformer. Dette er et marked som utvikler seg i rekordfart.

Det bør gjenopplive tanken om en mer aktiv og effektiv statlig rolle i økonomien. Er det på tide med en motkonjunkturpolitikk for å svekke de dominerende tech-selskapenes markedsmakt? Bør vi få en mer aktiv nasjonal politisk styring og investering i den digitale infrastruktur?