TSUNAMI: Norsk helsepolitikk står foran en tsunami av utfordringer som krever nytenking, vi må ikke stå på stedet hvil, mener artikkelforfatteren. (Foto: Istock).
TSUNAMI: Norsk helsepolitikk står foran en tsunami av utfordringer som krever nytenking, vi må ikke stå på stedet hvil, mener artikkelforfatteren. (Foto: Istock).

E-helsepolitikken – en tsunami er på vei

Regjeringens e-helsepolitikk står like støtt som en koloss på leirføtter: Tilsynelatende mektig, men på usikker grunn.

Publisert Sist oppdatert

Statsråd Ingvild Kjerkol svarer på mitt innlegg om at regjeringens e-helsepolitikk spriker i alle retninger med at regjeringens e-helsepolitikk står støtt. Innlegget bærer preg av selvfølgeligheter og besvarer ikke de utfordringer helsesektoren står overfor. En virkelighetsorientering kunne være på sin plass.

Men la meg ta Kjerkol på ordet. Hun sier at «vi trenger et kart som passer med terrenget». Det er nettopp mitt poeng: Vi har et kart som ikke er tilpasset terrenget.

Hva er «terrenget»?

Min hovedinnvending mot regjeringens e-helsepolitikk er at den ikke har forstått og tilpasset seg de endringene i omgivelsene som har skjedd.

For bare å ta tre av de fremste endringene:

  • Tyngden i helsetjenestene er flyttet fra spesialisthelsetjenesten (sykehusene) til primær- og omsorgstjenestene (kommunene).
  • De største helsebehovene og -utgiftene, kommer i de siste 15 årene i vår levetid.
  • Helsetjenestene blir mer og mer spesialisert, og medisinsk behandling blir mer persontilpasset.

Verken finansiering, prioriteringer, roller innen helsevesenet, styringen eller organiseringen, er tilpasset denne utviklingen.

Hva er «kartet»?

La meg illustrere hvordan «kartet» ikke er tilpasset «terrenget» ved ett enkelt eksempel som imidlertid også er kjernen i denne debatten.

Arild Haraldsen

Cand. polit. (statsvitenskap). Mangeårig konsulent innen strategi, digitalisering og organisasjonsutvikling. Tidligere administrerende direktør Norstella, nå selvstendig næringsdrivende (Stratit).

For 10 år siden unnfanget man tanken om Én innbygger – én journal. Sentralt her er at helsedata skal følge pasienten gjennom hele behandlingsløpet. Man har hatt uendelige utredninger om hvordan man kan «digitalisere» et slikt forløp gjennom å «digitalisere» pasientjournalen.

Men det er ikke stilt spørsmål om hvordan en pasientjournal kan utformes slik at den er tilpasset de endringene helsesektoren nå gjennomgår, slik det ble gjort i et webinar i regi av Nasjonalt senter for e-helseforskning forleden. (Momentene nedenfor er hentet fra et innlegg av professor Anders Grimsmo):

  • Er en pasientjournal et informasjonssystem for helsepersonell, eller skal det være en personlig journal for den enkelte pasient?
  • Er pasientjournalen et verktøy for dokumentasjon og kommunikasjon, eller skal det være et verktøy for beslutningsstøtte for kunnskap og for klinisk og epidemiologisk forskning?
  • Er pasientjournalen et middel for manuell innmating av data, eller skal det være et automatisk og allestedsværende hjelpemiddel til overvåkning av pasienters helse gjennom sensorbaserte teknologier?
  • Er pasientjournalen et system for å effektivisere den sektoriserte behandlingen, eller skal det være et regionalt og nasjonalt felles system?

Implikasjonene av dette er todelt:

  • Pasientjournalen kan bli et like viktig hjelpemiddel for forebyggende helsearbeid, som til behandling av oppståtte lidelser.
  • Fastlegen kan i tillegg til å avklare pasientenes medisinske tilstand, bli en sentral medisinsk faglig koordinator overfor det mangfold av spesialister som fastlegen i dag må forholde seg til.

Dette er grunnleggende tanker om hva en pasientjournal bør være, hvilken rolle den kan spille i fremtidens helsevesen, og hvordan den endrer kompetansekravene til helsepersonell. Pasientjournalen får her ikke bare rollen som å avklare den medisinske tilstand til den enkelte pasient slik det er i dag. Den blir også et ledd i det forebyggende arbeide, i tillegg til at den utvider fastlegens rolle til å bli en medisinsk fagkoordinator.

Dette er bare ett eksempel på nytenkning av hvordan digitaliseringen kan endre både prosessene og rollene innen helsevesenet. I stedet for det fokus en har i dag på å digitalisere eksisterende prosesser og rutiner.

Teknologiske initiativ

Det har som nevnt ikke manglet på teknologiske løsninger for å lage en «digital pasientjournal». Et nærliggende eksempel er forrige regjerings satsing på Akson. Den endte i kontroll- og konstitusjonskomiteen. I et innspill jeg hadde til komiteen i den anledning, kalte jeg det for et monument over en feilslått helsepolitikk.

Denne regjeringen har arvet ansvaret for initiativet bak Helseplattformen i Midt-Norge, et stort felles system til (foreløpig) 4,2 milliarder kroner og som nå sliter. Samtidig arbeides det med ulike forbedringer av eksisterende journalløsninger i de 3 øvrige helseforetakene. I tillegg har vi – etter noe politisk støy - nå fått forslaget om en Felles kommunal journal lagt ut på høring.

Det finnes derfor i dag ingen klar strategi for hvordan helsedata skal følge pasienten gjennom hele behandlingsløpet.

Helsebyråden i Oslo kommune, Robert Steen, er inne på noe av det samme når han i et innlegg i Dagens Medisin, peker at lover ikke er tilrettelagt for digitalisering, eller at lovene blir fortolket så strengt at deling av helsedata går på bekostning av pasienters liv og velferd. «Vi trenger å etablere et felles eierskap til løsningen for informasjonsdeling. Sett retning for fremtidens helsetjenester, Kjerkol!», sier Kjerkols partifelle Robert Steen.

Helseministeren fremhevet i sin tale på EHiN-konferansen Bodø kommune og Nordlandsykehuset som eksempler på initiativ fra grasrota som hun berømmet. Det dreier seg om å utvikle digitale behandlingsplaner basert på økosystemtankegang, åpne API-er og internasjonale standarder. Det er bra.

Men samtidig er Regionforetaket Helse Nord i store økonomiske problemer og har nylig fått beskjed av helseministeren om å kutte kostnader, se på rolle- og ansvarsfordelingen mellom funksjoner, etc. Dette illustrerer den strategiske spagaten: Uten langsiktig tenkning for et fremtidig helsevesen, vil enhver helseminister kontinuerlig stå i en «kutt budsjettene»-situasjon.

Hva nå, statsråd?

Jeg har tidligere forsøkt å beskrive hva jeg mener bør være en fremtidig e-helsestrategi. Jeg skal ikke gjenta den her. Forslaget finnes både som høringsinnspill hos Direktoratet for e-helse, og i siste nummer av Stat&Styring (3/2022).

Mitt poeng er at helsesektoren er lite tilpasset de endringer som skjer i omgivelsene. Det er lite fremtidstenkning i digitaliseringen. Digitalisering er noe mer enn teknologi, og journalløsninger er noe mer enn «strøm på papir».

Målet – som jeg tror vi er enige om - er å skape et innbyggerdrevet helsevesen, utviklet gjennom privat-offentlig samarbeid, hvor norsk helsenæring og e-helseforskning er sentrale aktører, og med en styringsstruktur som gir digitaliseringen entydig retning og løft i fellesskap.

Statsråden må snart ta stilling til om retningen for digitaliseringen fremover ligger i anskaffelse av ett stort felles IKT-system til flere milliarder, eller digitale utviklingsløp basert på åpen plattform som fundament i et økosystem som grunnlag for samarbeid med leverandører om utvikling av nasjonale løsninger på regionalt og nasjonalt nivå? Skal utviklingen videre være systemer a la Helseplattformen, eller utviklingsprosjekter a la Felles kommunal journal?

Forventningene til statsråden er å velge IKT-løsninger, men å klargjøre og rydde opp i rammebetingelsene, enten det er finansieringsordning, styrings- og samordningsmodellen, lovarbeidet eller sørge for en mer fremtidsrettet digitaliseringsstrategi. Dette kan ikke overlates til «byråkratiet» å avgjøre.

Samtidig bør dette være et ledd i en politisk strategi: Å redusere de sosiale ulikhetene i helsetjenestene.

Vi er på vei mot en helsepolitisk tsunami, skriver Abelia i et innlegg i Altinget. Selv om vi er det landet innen OECD som har høyest andel av arbeidsstyrken i helsevesenet, er det fremdeles skrikende mangel på helsepersonell. Samtidig øker behovet for helsetjenester radikalt, ikke minst innenfor primær- og omsorgstjenestene. Vi må derfor tenke radikalt nytt på hvordan vi utvikler, leverer og organiserer digitale helsetjenester, sier Abelia.

E-helsepolitikken står derfor i dag overfor en tsunami av problemstillinger. Hva er strategien, statsråd Kjerkol? Er det som Abelia sier «la det skje», for deretter «å se hva som da skjer»?