Når enden er nær – hvordan bli kvitt teknisk gjeld?

Forskningssenteret Simula hadde forleden et meget interessant erfaringsseminar om hvordan privat og offentlig sektor kvitter seg med teknisk gjeld. Nøkkelspørsmålene var: Når skal en erstatte kjernesystemene? Hvordan bør en gjøre det? Hvorfor er det så vanskelig?

Dette er ikke bare en viktig faglig debatt. Dette har også betydning for farten og retningen av digitaliseringen av Norge, og samtidig unngå feilinvesteringer som beviselig har kostet milliarder av kroner.

Hva er teknisk gjeld?

Enkelt beskrevet er det når et IT-systems vedlikeholdskostnader overstiger kostnadene ved å investere i et nytt system.

Utskiftning av kjernesystemer skjer vanligvis når systemløsningen bygger på gammel og utdatert teknologi. Men også når nye funksjonskrav har kommet til som det gamle systemet ikke kan dekke. Et tilleggsmoment kan være at ny teknologi gir en helt annen brukeropplevelse.

Arild Haraldsen

Cand. polit. (statsvitenskap). Mangeårig konsulent innen strategi, digitalisering og organisasjonsutvikling. Tidligere administrerende direktør Norstella, nå selvstendig næringsdrivende (Stratit). 

Rent økonomisk vil det lønne seg å skifte system når det gamle ikke lenger har verdi. En kan sammenligne det med vanlig forbruksgjeld. Gjør en ikke opp for seg i tide vil det påløpe renter og renters rente, slik at gjelden blir stadig vanskeligere å betjene og slette.

Når lønner ikke lenger et IKT-system seg? Når har det mistet sin verdi i forhold til alternativer?

Det har vist seg vanskelig å finne ut av: Kostnadene med å skifte ut systemene er uoversiktlige. De fleste kjernesystemene har også i løpet av sin livstid har tatt i bruk 3.parts løsninger for å dekke nye funksjoner som kjernesystemet ikke dekker. Slike integrasjoner har også vist seg å hemme innovasjon ved at de er tilpasset kjernesystemets forutsetninger, såkalt sti-avhengighet. Det øker ikke bare kompleksiteten, men også kostnadene ved skifte av system.

En annen kompliserende faktor er mangel på den kompetansen som er knyttet til det gamle systemet (Cobol, systemkomponenter, etc).

Det er vanskelig å estimere når et IKT-system «ikke lenger lønner seg» og dermed utspilt sin rolle. Til det er kompleksiteten i kjernesystemene forskjellig, og omstendighetene ulike.

Det var kanskje derfor ikke så uventet at de fire eksempler på utskiftning av kjernesystem, hadde vidt forskjellige erfaringer. Kanskje heller ikke så overraskende at ingen av disse hadde noen klar strategi; det var i hovedsak prøving og feiling. Men da må det også sies at Statens prosjektmodell som det offentlige legger til grunn ved anskaffelse av store IKT-systemer, heller ikke har noe krav, metode eller strategi for hvordan IKT-systemer skal byttes ut! Noe av problemet ligger nok der.

Norges eldste kjernesystem – Infotrygd

Infotrygd er det første helintegrerte, digitale trygdesystem som ble utviklet på 70-tallet – og som stadig er i drift, 50 år etter oppstart! Det ble satt i drift i 1978 og hadde sin storhetstid i perioden 1996 til 2008. Infotrygd er fremdeles i bruk, riktignok i stadig mindre omfang. Men det fungerer! Systemet forventes å bli helt faset ut i 2028.

Rikstrygdeverket ble omorganisert i 2006 til det vi i dag kjenner som Nav. Nav er en sammenslåing av enhetene for trygdeytelser, arbeidsmarkedstiltak og sosialtjenester. De to første er statlige enheter, den siste er en kommunal tjeneste. Målet var at flere skulle bli overført fra trygd til arbeidsmarkedstiltak.

Både før og etter omorganiseringen forsøkte en å erstatte Infotrygd, som Tress, Arena og Moderniseringsprosjektet. Alle mislykkes. Men som jeg påpekte den gangen: Omorganiseringen var en medvirkende årsak til at prosjektene feilet.

Men hvorfor har det tatt så lang tid å finne et alternativ?

Komplisert regelverk har alltid blitt fremholdt som en av hovedårsakene til mangelfull fart i digitalisering. Krav om «digitaliseringsvennlig regelverk» og tettere samarbeid mellom jurister, lovgivere og teknologer er nødvendig. Det skjedde under utviklingen av Infotrygd, og er kanskje en av grunnene til at det har levd så lenge.

Men samtidig har tiden etterpå vist at regelverket er blitt «kladdet på» av lovgivere, slik at den enkelte regel nok kan være «digitaliserings-vennlig», men helheten mangler en sammenhengende logikk. Arbeidsavklaringspenger er ett eksempel på det.

Det «markedet» Nav skal betjene er også blitt vesentlig endret. Tidligere var arbeidstager stabilt ansatt hos én arbeidsgiver. I dag skifter en ofte jobb, mange blir selvstendig næringsdrivende, har flere arbeidsgivere, jobber utenlands, eller at «fremmedarbeidere» kommer hit til landet for mer eller mindre kortvarige arbeidsoppdrag.

Kompleksiteten øker; det gjør også regelverket. Samtidig blir ytelsene som Nav gir, mer integrert ved at flere forhold spiller inn i avgjørelsen om de enkelte ytelser. Det innebærer tverrfaglig samarbeid på tvers av domener. «Silo-utfordringen» er ikke bare en organisatorisk utfordring, men også en regelverksutfordring.

Infotrygd er basert på manuell innmating av data, men nye systemer henter data automatisk fra registre. Avgjørelser basert på Infotrygd er manuell, mens det i nye systemer er automatisk. Konsekvenser av feil beslutninger blir derfor mye større. Kravene til brukervennlighet og sikkerhet er også helt annerledes i dag enn for 50 år siden.

Et nytt system står derfor overfor helt andre utfordringer enn det systemet det skal erstatte.

Kompleksiteten i å skifte et system ligger vel så mye i at omverden har forandret seg. Hvorfor skal en da bruke så mye tid på grundig kjennskap til det gamle systemet, når det nye systemet må bygge på helt andre forutsetninger, både teknologisk og funksjonelt?

Utskifting av systemer i Nav, er ikke på langt nær ferdig. Som Nav-direktør Hans Christian Holte sier: Digitalisering av Nav er fortsatt et pionerarbeid.

Hva med Helseplattformen?

Ett av de viktigste og kritiske kjernesystemene i dag er Helseplattformen. Helseplattformen er et hyllevaresystem tilpasset norsk helsesektor. Leverandøren av Helseplattformen, Epic, har opplyst at de ikke har mistet en eneste kunde på 47 år. 

Det innebærer vel egentlig at man har utelukket i utgangspunktet en steg-for-steg-avvikling og tar en ekstra stor risiko når systemet har kommet til veis ende i sitt livsløp.

Hvordan spå om fremtiden?

Hovedbudskapet i seminaret var at en bør tenke «kontinuerlig avvikling» samtidig som en planlegger for «kontinuerlig utvikling». Ett av professor Magnes Jørgensens råd var derfor å designe kjernesystemene slik at de skal kunne avvikles helt eller delvis (steg-for-steg).

Jeg tror dette kan være vanskelig ut ifra den enkle observasjon at ingen kjenner til teknologiutviklingen 5 år frem i tid (for ikke å snakke 20 år), og ingen vet hvordan omgivelsenes krav vil være om 5 – eller 20 år frem i tid.

Et eksempel: Hvis en går 5 år tilbake i tid har måten «digitalisering» utføres på, endret seg radikalt:

• Fra systemtenkning til verdikjedetenkning
• Fra nedstrøms rapporter til oppstrøms datafangst (som forvaltes lokalt)
• Fra et innefra og utover-perspektiv til det motsatte

I dag er digitalisering basert på plattformbaserte systemer med modulbaserte, selvstendig løsninger i et «økosystem» med åpne standarder (API). Denne utviklingen har endret relasjonene mellom leverandører og brukere. For IKT-leverandørene flyttes konkurransefortrinnet fra produktene og tjenestene til samarbeidsrelasjoner med andre aktører. For brukere/bestillere av IKT-systemer endres kompetansen fra å være bestiller av enkeltprosjekter/-systemer til å lede et stort antall ulike kontrakter og relasjoner.

For 5 år siden var ikke dette noe tydelig bilde. Om ytterligere 5 år er bildet garantert annerledes uten at vi med sikkerhet vet hvordan. 

Simula skal ha all ære for å ta opp denne problemstillingen. Digitaliseringsrådet sier også at de får mange henvendelser om dette temaet fra offentlige etater når de kommer til Rådet med sine satsingsforslag.