Hva er det som stinker?

Motsetningen til silo er integrasjon og delte tjenester. Åpne opp. Siloer hindrer deling av applikasjoner, data og maskiner. Integrasjon fremmer det. Integrasjon er et høyverdig mål i seg selv. Er det så enkelt at integrasjon alltid er bra og siloer alltid feil?

Et eksempel for hva siloer fører til finner vi i helsesektoren. Hvert sykehus, hvert sykehjem med sine egne applikasjoner og databaser, mens pasientene beveger seg mellom behandlingsenhetene og forteller om seg og sine plager om og om igjen. NIH (Not Invented Here) råder. Tanken om "én pasient, én sykejournal" har mye for seg selv om den vil vise seg vanskelig å realisere.

Merkelig nok finnes det fordeler med siloer. En av dem er at de deler komplekse problemer opp i biter. Den gamle sannheten gjelder fortsatt - beste måten å spise opp en elefant er å ta en skive ad gangen. Å sette rammer rundt deler av et stort problem gjør det lettere å hanskes med. Elefanter er svære. Å bli ferdig med én og én del er bedre enn å angripe, men aldri bli ferdig med hele beistet.

De fleste bedrifter og institusjoner er delt inn i forretningsenheter, geografiske enheter og produktlinjer. Det er nødvendig selv om det bygger politiske murer – oss versus dem. "I vår avdeling vil vi ha våre egne data, vi stoler ikke på det de andre gjør!" En produktlinje eller en avdeling er nemlig en annen form for silo. Dobbeltregistrering er feil, avdelinger skal bruke de samme grunndata og utveksle data. It kan sørge for at det finnes felles databaser, ofte kalt "master data", som alle har ansvar for å holde oppdatert. Datavarehus kan bygges. Databeskrivelser kan harmoniseres. Data kan utveksles gjennom XML-formater.

Men siloer finnes fordi de må finnes. Det er ikke et it-begrep, men noe forretningen har bruk for. Her er to eksempler som gjør denne tesen mer håndgripelig.

Et forsikringsselskap tilbyr produkter for individuell og gruppelivs forsikring, kollektivpensjoner, bilforsikring, hjemmeforsikring og en del annet. Applikasjonene er utviklet over tredve år for de ulike siloer, og de konserverer teknologi og tenkning fra flere tiår tilbake. I tillegg til organisk vekst har det vært en del oppkjøp som brakte nye applikasjoner og maskiner til folden. Et forvirrende lappeteppe. Interne diskusjoner i alle år dreide seg om felles kundesentre, felles forretningsprosesser og felles kunder slik at skalafordeler og kvantumsrabatter kunne utnyttes bedre, men diskusjonen hadde mange fasetter. Folk er opptatt av det de selv kan, sin erfaringskapital. Å dele den med alle og enhver skaper motstand.

Åpenbart ville slike felleselementer øke kompleksiteten. Dessuten ville det gjøre vanskeligere å vokse gjennom oppkjøp eller selge biter. Diskusjonen bølget frem og tilbake, men beslutningen ble å beholde siloene, produktlinje for produktlinje. Det har vist seg å være det rette valget: I dag er selskapet rendyrket rundt én lønnsom produktlinje, resten er solgt, bit for bit. It skapte ingen problemer i så måte.

Det andre eksemplet handler om et helseforetak med mange tjenester som brukte ulike applikasjoner for hver tjeneste. Noen av dem var egenutviklet, andre innkjøpt. De samme pasienter var registrert flere steder, avhengig av den legebehandling de hadde fått. Alle var enig om at dette ikke var den optimale løsningen, men ingen orket å gå løs på en stor omkalfatring.

Fem år senere har offentlige reguleringer gjort det påkrevet å øke integrasjonsgraden. Delte pasientdata ble et krav. Applikasjonene er stort sett fortsatt i hver sin silo, men det er bygget opp et eget integrasjonslag under dem. Dermed gjorde it sitt beste til å kombinere siloer og integrasjon.

Integrasjon kan være effektivt, men det er dyrt og skaper stivhet. Skrekkeksemplet på overivrig, kostbar og irreversibel integrasjon er NAV. "Løse forbindelser" er ofte å foretrekke. (Du husker vel SOA?)

De to eksemplene er hentet fra en Gartner-rapport. De er ikke fra Norge, men kunne vært det. Moralen er at siloer kan ha sin berettigelse, ikke fra en it, men fra en forretningsmessig synsvinkel. Det it kan gjøre er å akseptere dette faktum og redusere ulempene.

hidas@online.no