Gi oss en regjeringsplattform med en digital visjon

Etter at SV droppet ut, har Jonas og Trygve har sittet sammen på Hurdal i halvannen uke. De nye regjeringskameratene sliter fremdeles med å bli enige om en felles plattform å styre landet etter. Innimellom kommer det små drypp fra forhandlingene. Da antydes det i himmelretninger på områder de har klart å bli enige om, samtidig som de to forhøres om de vanskelige områdene når det åpnes for spørsmål. Vi får høre om miljø og klima, nye arbeidsplasser, lokalisering av sykehus og skoler, rovdyrpolitikk, skatt og reversering av sammenslåtte kommuner og fylker. De viktige tingene og valgkampløftene de enten har blitt enige om, eller sliter med å bli enige om. Så langt har digitalisering glimret med sitt fravær i begge kategoriene.

Det er bekymringsfullt fordi digitalisering ikke må bli et forhandlingskort som kan brukes til å kompromisse med. Et område som er akkurat passe viktig til at det kan brukes som virkemiddel for å skape enighet et annet sted. For det er feil. Digitalisering er muliggjøreren på stort sett alle de andre områdene, og eksemplene står i kø.

Pandemien har vist folk at det faktisk går an å delta i et team digitalt. Når man hører Jonas og Trygve snakke om distriktene, kan det synes som om denne nye digitale virkeligheten har gått dem hus forbi. Det grønne skiftet er helt avhengig av digitalisering, både for utvikling av grønne energikilder, og smartere energibruk. Landbruket digitaliseres og matproduksjon sentraliseres i større anlegg som kan rettferdiggjøre investeringer i digital teknologi som ivaretar sporing, mattrygghet, dyrevelferd og produksjon av det forbrukerne faktisk etterspør. Biler, veier og tuneller er i ferd med å bli smarte, transportnæringen digitaliseres for å optimalisere transport. Digitalisering av helsevesenet gir oss både nye behandlingsmetoder, og nye måter å møte pasientene på.

Listen over områder der digitalisering vil påvirke samfunnet, er ekstremt lang. I hver eneste næring kommer endringene til å bli store, vi vet bare ikke akkurat hvordan. Ta banknæringen, som startet digitaliseringen på sekstitallet som eksempel. Der har utviklingen kommet langt allerede. Før måtte man dra til banken og stå i kø for å få tatt ut penger av kontoen sin, i dag har de ikke fysiske penger i alle filialene. Filialnettet har endret seg. Rollene til de bankansatte har endret seg. Inntektsstrømmene til bankene har endret seg. Konkurransebildet har endret seg. Slik vil det bli i mange næringer framover.

Takten i endringer vil bare øke, og endringene kommer enten vi vil eller ikke. For oss i fagpressen er det utrolig spennende å følge denne utviklingen fra dag til dag. Den nye regjeringen bør imidlertid ha større ambisjoner enn å dilte etter og agere reaktivt. De bør ha en klar visjon om hvordan utviklingen skal drives fram, hvordan vi skal bli i stand til å gripe muligheter som dukker opp, og utnytte dem til å forme morgendagens samfunn. Regjeringen må ha en tydelig vilje, regjeringen må sørge for virkemidler. Det vil bli behov for en digital infrastruktur og flere gode hoder. Vi må legge til rette for innovasjon, og skape miljøer og kunnskap for kommersialisering og internasjonalisering av norsk teknologi.

Digitalisering er alt for viktig til å brukes som forhandlingskort i regjeringsforhandlinger. En visjon og retning for digitalisering burde stått øverst på dagsorden da Jonas og Trygve satt seg ned for å forhandle. Det burde vært noe av det første vi fikk høre om. Men lite tyder på at digitalisering er særlig høyt oppe på lista. Og det er trist.

En plattform kan være så mangt. Et artig bilde er at plattformen er det som står igjen når toget har gått. La oss håpe at de digitale visjonene i regjeringsplattformen blir bedre enn det.