Data er gull, men for hvem?

Uttrykket «hvis noe er gratis, er det du som er produktet» har etter hvert blitt slitt. Er det egentlig så nøye om Meta vet hvem som er mine venner og hva jeg spiste til middag, eller om Google vet hvor jeg var i forrige uke? 

For den enkelte har verdien av tilgangen til tjenester på nett, eller mulighet til å eksponere personen eller produktet, langt oversteget verdien av at tjenestene får informasjon om oss. Likevel har de som leverer gratistjenester hele tiden tjent penger som gress.

Det er kanskje ikke så rart heller. Bruks- og eksponeringsverdien oppleves umiddelbart. Verdien av informasjonen som samles har vært vanskeligere å få øye på. Å virkelig analysere de enorme ustrukturerte datamengdene som ligger ute, og sette dem sammen med bruks- og bevegelsesmønstre har vært forbeholdt de med dype lommer og massiv datakraft. 

Fram til nå. Moderne kunstig intelligens snur alt på hodet. Bruken av ferdig trente modeller har plutselig blitt billig. Nå får alle innsyn i verdien som ligger i alt som eksponeres og deles.

Ny delingskultur?

Et nytt spørsmål er i ferd med å tvinge seg fram: Har vi delt og eksponert for mye? Har vi vært for lite ukritisk til hva som skal deles og hva som ikke skal? Har vi kanskje ikke forstått den virkelige verdien av det vi har gitt bort gratis?

Offentlige nettsider deler personlig data

I årtier har vi vært slepphendte, vi har delt og eksponert over en lav sko. Men nå er det i ferd med å blåse en ny vind. Medier, forfattere, musikere og andre som lever av det de skaper, er i ferd med å våkne. Det samme er myndighetene. Selv om alt ikke er klart, er opphavsrett på vei inn i EU sin AI-act. I USA endres copyright-lovgivningen, noe som har ført til at mediehus som blant annet New York times har endret sin coyright-notice.

Tidligere i uka skrev vi i Computerworld om at teknologirådet er kritisk til at verktøyene offentlige institusjoner bruker for å analysere trafikk på sine nettsider, deler informasjon med selskap som Meta og Google.

New York Times anklager Microsoft og Open AI for å ha misbrukt deres beskyttede materiale. En sak det kan bli spennende å følge i rettsapparatet der borte.

Mye tyder på at kulturen rundt hva vi deler, og forståelsen av verdien det skaper er i ferd med å endres. Det samme gjelder hva vi har lov til å trene og mate kunstig intelligens med.

Lytt til erfarne fjellfolk

Vi er på vei ut i et helt nytt terreng. De to første fjellvettreglene handler om å planlegge turen og tilpasse den etter evne og forhold. I it-sammenheng vil det innebære stålkontroll på data. Hva som deles – hvor og med hvem – av egne data. Videre må man forstå hva man har lov til å bruke av det som er der ute. I begge tilfeller kan mangel på planlegging og tilpasning gi ubehagelige overraskelser utover i året.

Det skal bli spennende å se hvor mange virksomheter som kaster seg ut i det nye, uten å ha gjort grunnarbeidet på forhånd i det nye året. 

For oss alle, som privatpersoner, kan den gamle fjellvettregelen: lytt til erfarne fjellfolk, gi grunn til ettertanke. Hva sier fjorårets mest profilerte person innenfor feltet? Inga Strümke sa i et større intervju til Computerworld på tampen av fjoråret at hun er så analog hun kan på fritiden. Hun er for analyse, men mot overvåking, og får etter eget utsagn fnatt av all informasjonen som samles om henne.

Kanskje er 2024 året da hun får mange flere meningsfeller.