KOMMENTAR | Hans-Petter N.-Hansen
Karianne Tung har snudd, men Meta har tiden på sin side
Digitaliseringsminister Karianne Tung har gått fra å avvise strengere regulering av smartbriller til å ville regulere dem strengere. Det er en reell og viktig kursendring. Problemet er at hun samtidig har valgt den tregeste delen av den politiske verktøykassen, mens teknologien får fortsette å spre seg og bli en stadig mer normal del av hverdagen.
Publisert
Hans-Petter Nygård-Hansen
Hans-Petter Nygård-Hansen er teknologihumanist, forfatter og foredragsholder med fokus på teknologiens påvirkning på mennesker, samfunn og arbeidsliv. Han er fast kommentator i Computerworld.
For halvannen måned siden var Karianne Tung kategorisk. SV ville forby smartbriller som kan brukes til å filme mennesker på gata, stranda og andre steder uten at de nødvendigvis oppdager det. Tungs svar var at et slikt forbud «ikke skjer på min vakt». Hun var også svært tydelig på at «vi kan ikke forby alt vi ikke liker».
Begrunnelsen var at Norge allerede hadde et godt, teknologinøytralt regelverk. Åndsverkloven og straffeloven skulle beskytte oss, og KI-forordningen skulle styrke vernet ytterligere. Misbrukte noen brillene til noe ulovlig, var det brukeren som måtte stilles til ansvar.
Jeg var tydelig i min kritikk av Tung da fordi jeg mente hun overvurderte lovverket og undervurderte både teknologien og Meta. Strafferetten hjelper lite dersom du aldri oppdager at du er blitt filmet, og Datatilsynet har påpekt at GDPR i utgangspunktet ikke regulerer det privatpersoner gjør med brillene i privat sammenheng.
Nå har Tung flyttet (litt på) seg.
25. august kan vi lese på Regjeringen sin nettside at Tung tar til orde for at smartbriller og lignende enheter skal reguleres strengere enn i dag. Hun nevner uttrykkelig et mulig forbud mot ansiktsgjenkjenning av andre mennesker i offentligheten. Hun vil også etablere en ekspertgruppe og ber offentlige og private virksomheter vurdere egne regler for bruk av smartbriller. Det bør anerkjennes. Politikk blir dårlig dersom enhver kursendring brukes som bevis på at politikeren tok feil, fremfor at vi også verdsetter evnen til å endre standpunkt når kunnskapsgrunnlaget og presset endrer seg.
Samtidig er det stor forskjell på å endre standpunkt og å endre virkeligheten.
Fra avvisning til utredning
Ekspertgruppen skal riktignok arbeide raskt. Deretter skal regjeringen, ifølge sin egen pressemelding, «utrede og sende på høring eventuelle forslag til nye reguleringer».
Ordet «eventuelle» fortjener her ekstra oppmerksomhet.
Først skal ekspertene gi råd. Så skal departementet utrede. Deretter kan det komme forslag. Forslagene skal på høring, svarene skal behandles og nye regler må utformes, vedtas, implementeres, følges opp og håndheves. Alt dette er gode og nødvendige demokratiske prosesser. Problemet oppstår når teknologiens utviklingshastighet er fundamentalt annerledes enn politikkens.
KI-forordningen illustrerer dette nesten perfekt.
Da regjeringen sendte den norske KI-loven på høring i 2025, var målet at loven skulle tre i kraft fra sensommeren 2026. 4. august i år kom beskjeden om at loven må sendes på ny høring. Ambisjonen nå er å legge den frem for Stortinget våren 2027. Samtidig er deler av reglene for høyrisiko-KI skjøvet videre til desember 2027 og august 2028. Noe av forsinkelsen skyldes endringer i EU-regelverket og EØS-prosessen, og er dermed ikke noe Tung alene kan lastes for. Men nettopp derfor er eksemplet relevant.
Regulering tar fryktelig lang tid selv når den politiske viljen finnes. I mellomtiden vil ikke Meta vente med tilsvarende tålmodighet hva gjelder deres produktutvikling, markedsføring, salg og distribusjon av AI-brillene.
Tiden mellom nå og regulering er ikke nøytral
Jeg tror dette er den største risikoen Tung undervurderer. Smartbriller trenger ikke bli allemannseie før de endrer hvordan vi oppfører oss. Det holder at vi gradvis venner oss til mennesker som går rundt med kamera, mikrofon og kunstig intelligens plassert der vi tidligere møtte et annet menneskes blikk.
Først reagerer vi på brillene. Deretter møter vi dem oftere. Etter hvert slutter vi å spørre om personen foran oss ser på oss, filmer oss, lagrer samtalen eller analyserer det som skjer. Kameraet flyttes fra hånden til ansiktet. Selve opptakshandlingen blir mindre synlig, og dermed forsvinner også noe av friksjonen som tidligere gjorde det mulig for mennesker rundt oss å forstå at de ble fotografert eller filmet. Da har teknologien flyttet en sosial grense lenge før lovverket har rukket å definere den juridiske.
Når teknologien først er utbredt, oppstår dessuten økonomiske og politiske interesser rundt den. Forhandlere har investert. Forbrukere har kjøpt. Nye tjenester er utviklet. Nyttige funksjoner har fått brukere. Arbeidsplasser har tilpasset seg.
Et inngrep som kunne vært relativt enkelt før normaliseringen, blir da langt mer konfliktfylt. Derfor er ikke den politiske tregheten bare et problem for staten, men samtidig en stor fordel for Meta.
Ansiktsgjenkjenning løser bare deler av problemet
Tungs forslag om å vurdere forbud mot ansiktsgjenkjenning i offentligheten er viktig. Men dagens smartbriller skaper personvernproblemer også uten ansiktsgjenkjenning. De kan registrere lyd og bilde på en måte som er langt mindre synlig enn mobiltelefonen. Opptak kan overføres, analyseres og behandles digitalt. Personen som havner i synsfeltet har verken kjøpt produktet, lest vilkårene eller nødvendigvis forstått at vedkommende blir registrert.
Det er derfor reguleringen bør ta utgangspunkt i funksjon og risiko, fremfor Meta som selskap eller briller som produktkategori.
Jeg kan være enig i at et permanent totalforbud mot alle smartbriller kan være for strengt. Teknologien kan blant annet ha stor verdi som hjelpemiddel for mennesker med nedsatt syn og i andre legitime sammenhenger. Men Meta, som jeg virkelig håper ingen tror har laget disse brillene for dem, bør ikke få lov til å være premissleverandør for disse brukergruppene.
Regjeringen kan raskt avklare hvilket handlingsrom Norge faktisk har etter EØS-reglene.
Når det er sagt finnes det andre alternativer enn totalforbud eller fri utrulling. Regjeringen kan raskt avklare hvilket handlingsrom Norge faktisk har etter EØS-reglene. Den kan etablere nasjonale minimumsregler for særlig sensitive områder som skoler, helseinstitusjoner, garderober, offentlige tjenester og andre situasjoner hvor mennesker med rimelighet må kunne forvente at de ikke blir registrert av personen foran dem. Og den kan stille tydeligere krav til funksjoner som ansiktsgjenkjenning, opptaksindikatorer og behandling av tredjepersoners data.
Regjeringen erkjenner allerede behovet for slike grenser. Kunnskapsministeren har bedt skolene regulere brillebruken, mens Tung nå ber arbeidsgivere og virksomheter vurdere egne forbud. Hvis risikoen er stor nok til at skoler og arbeidsplasser bør handle nå, bør staten også vurdere hvilke minimumsgrenser som kan gjelde mens den langsiktige reguleringen utredes.
Karianne Tung fortjener for all del anerkjennelse for å ha flyttet seg. Presset gjennom sommeren har utvilsomt gjort det vanskelig for henne å opprettholde påstanden om at dagens regler er tilstrekkelige. Den politiske kursendringen er reell. Men det hjelper fint lite når vi vet hvor raskt teknologien beveger seg inn i markedet, samtidig som demokratiet beveger seg svært sakte gjennom utredning, høring og lovbehandling. Det blir Metas «move fast and break things» mot politikernes «move slow and let things break», og her er politikerne dømt til å tape, med de konsekvensene det får for oss alle.
Når teknologien gang på gang har endret grensene for hva vi oppfatter som normalt, blir ventetiden en del av politikken. Derfor er det svært viktig at vi setter grensene før vi har vent oss til at de ikke finnes.
