Kommunesektoren tar krafttak i digitaliseringen – uten statens støtte

DIF ble formelt etablert i Bergen i forrige uke. Det skal bli et lokomotiv i digitaliseringsarbeidet. Selskapet har høye ambisjoner og blir møtt med store forventninger.

Styreleder Gunn Marit Helgesen pekte i sin innledning på at det har manglet vilje fra staten til å støtte et slikt prosjekt, til tross for de utfordringer kommunene står overfor. Det er mange visjoner og strategier, men liten vilje til å prioritere nødvendige tiltak, sa hun. Derfor har kommunene måttet ta et eget grep og etablert dette selskapet som «et ektefødt barn» av kommunenes egen vilje og evne til å løse vanskelige utfordringer.

«Bærekraftig digitalisering»

Det er derfor et alvorlig bakteppe bak etableringen av DIF:

Kommunene blir stadig pålagt flere oppgaver fra staten, samtidig som evnen til å løse dem reduseres. Som påvist i utallige rapporter og utredninger, vil det føre til kollaps av velferdstjenestene, alt fra barnevern til eldreomsorg.

Ett nødvendig virkemiddel for å unngå dette er «digitalisering». Men «digitalisering» er mer enn teknologi. En må tenke nytt og innovativt i de radikale endringsprosesser som dette krever. Det er en utfordring å organisere et nettverk av innovative aktører samlet om et mangfold av verdier, visjoner og ideer.

Hva skal til for å lykkes gitt en slik bakgrunn?

Manglende støtte fra staten

Det nye «lokomotivet» får ingen drahjelp av staten.

Jeg snakket med kommunalminister Sigbjørn Gjelsvik i forkant av lanseringen og spurte hvordan staten ville støtte – finansielt eller på annen måte - denne satsingen. Digitalisering er svaret på de store samfunnsordningene vi har, sa han. Men han presiserte samtidig at dersom kommunene enkeltvis eller samlet finner at de kan bruke IKT til å utvikle gode tjenester med høy gevinst, så er det opp til kommunene selv å finansiere satsingene.

Det er et underlig utsagn av tre grunner:

Infrastruktur og verdiøkende tjenester

Statens rolle bør være å finansiere en kommunal infrastruktur og tjenesteplattform som grunnlag for verdiøkende tjenester som kommunene selv utvikler og finansierer.

Tanken om at staten bør finansiere infrastruktur på vegne av fellesskapet, er jo ikke ny. Det er det som skjer med veiutbygging. Den er heller ikke fremmed for regjeringen når det gjelder bredbåndsutvikling. I min samtale med kommunalministeren lekket han fra statsbudsjettet om at regjeringen ville øke støtten for utbygging av bredbånd til innbyggerne og næringsliv med 40 millioner (!) neste år. Men altså ingenting til infrastruktur for å løse kommunenes behov.

Den samfunnsøkonomiske gevinsten ved å bygge infrastruktur som bidrag til å utvikle verdiøkende tjenester, er godt dokumentert. Lønnsomheten er avhengig av hvor mange som bruker infrastrukturen. Den økonomiske teori bak dette resonnementet er at det oppstår lavere enhetskostnader for komponentene når de brukes av flere (økt gjenbruksverdi).

Investering i millioner i infrastruktur til kommunene gir derfor milliarder i gevinster i form av digitale velferdstjenester. Og omvendt: Uten infrastruktur utelukkes det potensialet som digitaliseringen representerer. Det er forunderlig at politikerne ikke ser sammenhengen her; det er grunnleggende økonomisk teori.

Generalistkommuneprinsippet

Generalistkommuneprinsippet sier at kommunene skal tilby samme tjenester med like god kvalitet over hele landet, uavhengig av kommunenes evne til å levere slike tjenester. Men så lenge alle kommuner skal levere like gode (digitale) tjenester til alle, og de samtidig har ulike forutsetninger for å gjøre nettopp det, hvordan skal en da digitalisere kommunesektoren med de rammebetingelser som staten setter?

Det er nettopp her DIF kommer inn som et «lokomotiv» for å samordne kommuner som har liten kompetanse og kapasitet til selv å utvikle lovpålagte tjenester. Staten har tidligere vært invitert inn som medeier i DIF. Det hadde signalisert at staten støttet opp under initiativet, og at samarbeidet mellom stat og kommune var avgjørende for at selskapet skulle lykkes. Men selv det hadde ikke staten «råd» til.

Samstyring stat – kommune

Staten er uansett en viktig premissleverandør til kommunene. Staten vedtar lovpålagte velferdstjenester, men det er kommunene som må levere disse. I digitaliseringsstrategien slås det fast at samstyring skal legges til grunn utvikling av digitale velferdstjenester. Denne modellen skal sikre at de tjenestene som utvikles er i tråd med behovene i kommunene, og at samarbeidet skal skje basert på likeverdighet.

Staten kan derfor uansett ikke løpe fra sitt ansvar for DIFs videre utvikling.

Mitt råd til styret for DIF er å fortsette å intensivere presset på politisk ledelse i denne saken. Tilliten til velferds-Norge står på spill.

Radikal innovasjon i kommunene

Initiativet har stor støtte og oppslutning blant kommunene. Det gir en «flying start». Men samtidig vil denne entusiasmen dabbe av hvis ikke DIF leverer synlige resultater i løpet av relativt kort tid. Da må to utfordringer løses:

Arven fra fortiden

DIF arver etablerte strukturer og en gitt systemportefølje. Ifølge Oppdragsdokumentet er hovedmålet sikker drift og forvaltning og - noe lenger ned på listen -, utvikling av nye tjenester. Dette vil garantert skape prioriteringsproblemer. All erfaring og forskning på området tilsier at en lett vil bli slukt av de nære driftsoppgavene. Styret må her gi tilstrekkelig frihetsgrad til daglig leder, Sidsel Nordhagen.

Men samtidig er kravet tilbake like viktig: DIF må så snart som mulig utvikle en «killer applikasjon», en løsning som er innovativ og nyskapende, som åpenbart møter kommunenes behov og som gir store og synlige gevinster. Bare på den måten vil DIF kunne opprettholde det positive momentum som er skapt.

Innovasjon og deling av data

Øverst på Fløyen står det et skilt fra Turistforeningen: «Hvorfor sitte inne når alt håp er ute».

Innovasjon kommer nedenfra og utenfra, ikke innenfra eller ovenfra. Det er ikke DIF i seg selv som skal bli nyskapende: Det er kundene (kommunene) i samarbeid med leverandørene. Hvordan få det til?

Å skape en innovasjonskultur kan ikke kjøpes, men må bygges over tid. Å sette mål for «digitaliseringen» er lett; å endre en kultur som forutsetning for å nå et digitaliseringsmål, er vanskelig. Det er ikke lett å fjerne «kulturelle» elementer i form av risikoaversjon og manglende kultur for deling.

Derfor gir jeg her et nytt råd:

Avgjørende for å skape en «killer applikasjon», er deling av data. Her kan man lære mye av det privat-offentlige samarbeidet DSOP. De klarte i løpet av kort tid å utvikle innovative, digitale løsninger basert på deling av data mellom flere aktører. Hvordan? Ved å etablere en tillitsbasert styring av prosjekter der løsningene har betydelige samfunnsøkonomiske gevinster.

Hvilken leverandørstrategi?

I Styringsdokumentet står det ingenting om at DIF bør utarbeide en leverandørstrategi.

Mye av innovasjonen kommer ved å trekke veksler på leverandørenes erfaring og innovasjonskapasitet. Det kan gjøres ved å signalisere at DIFs posisjon vil være – i samarbeid med kommunene – å inngå utviklingsoppdrag med leverandørene i form av Innovative anskaffelser.

Men DIF mangler et viktig verktøy for å gjøre nettopp det. KS har imidlertid utviklet et rammeverk i form av et økosystem. Dette verktøyet er ikke i DIFs portefølje. Mitt råd er at det snarest bør overføres til DIF, både fordi det gir forutsigbare rammebetingelser for leverandørene, samtidig som det inviterer til innovasjon i fellesskap.

Etablering av det nye selskapet er en «make or break»-strategi. Kommunesektoren har forsøkt dette før gjennom KommIT-samarbeidet for drøyt 10 år siden. Det skulle også sørge for koordinering av IKT-satsingen i kommunene. Det lyktes ikke, hovedsakelig fordi rollene mellom KommIT og KS sentralt var uklare. Dette er det nå ryddet opp i.

En har ikke råd til å mislykkes denne gang.