Svikter vi elevene digitalt?

Årets avgangseksamen for elever på videregående har vært en regelrett digital katastrofe for undervisningsdirektoratet, Udir. Til tross for flere år med forberedelser brøt systemet sammen da behovet var som størst – under selve eksamen.

Det rapporteres om problemer med både å logge på med eksamensbruker, og å levere til slutt. Mange fikk ekstra tid, men hvor mye tid kunne variere. Dessuten fungerte ikke digitale hjelpemidler som ordbøker, som elevene skulle ha til rådighet. Sist ut i den føljetongen er at Udir gir elever mulighet til å annulere eksamen. Det skal foregå gruppevis for skolene på vegne av berørte elever, og elevene skal selv få bestemme om de skal stå på lista eller ikke.

I Aftenpostens Si;d spalte, har en elev tatt bladet fra munnen omkring forholdene rundt eksamen, og gitt Udir en toer i karakter på gjennomføringen.

Å dra nytte av digitalisering i skolen handler om mye mer enn å gi elevene nettbrett og insistere på en digital eksamen. Først og fremst er det en gigantisk endringsprosess i skolen, som omfatter hele skoleverket, ut til de individuelle lærerne og kontakten mot foreldrene.

I sluttrapporten fra GrunnDig-prosjektet, som ble levert på slutten av året i fjor, peker de på dette poenget. Forskning så langt har hatt et større fokus på den individuelle lærerens selvrapporterte kunnskap innenfor det digitale, enn på bruken av denne kunnskapen i et læringsfellesskap.

Det er kvaliteten på undervisningen det må handle om. Da må man se etter måter det digitale kan skape forbedring. Det hjelper ikke at undervisningen blir digital. Eller at elevene har fått nettbrett. Eller at læreren er digitalt kompetent.

Sånn sett er bruk av digitale verktøy i skolen det samme som digitalisering vi ser ellers i næringslivet: En endringsprosess. Lærerne spiller en helt sentral rolle i denne endringen. Det er de som må finne ut av og forstå hvordan og hvorfor det digitale kan skape bedre former for undervisning.

Her foreligger det allerede mye forskning, som GrunnDig prosjektet dokumenterte allerede i fjor. I sluttrapporten trekkes det også fram negative sider ved å trekke det digitale tettere inn i undervisningen. For eksempel distraksjon, eller økt mobbing gjennom sosiale medier.

De negative sidene ved det digitale vil komme helt av seg selv. De positive er noe det må jobbes med, både i skolesektoren og hjemme. Kanskje vil det digitale kreve en ny måte å samhandle på også mot foreldrene, ut over det å utveksle meldinger og karakterer digitalt.

Uansett er det ikke de digitale verktøyene i seg selv som bidrar positivt i undervisningen, det er riktig bruk av dem. Også – man skulle tro at det var selvsagt – må de digitale verktøyene virke. Det hjelper ikke at elevene har blitt flinke digitalt, hvis systemene ikke fungerer.