Data i madrassen

Vi liker å si at våre data (eller informasjonsgrunnlag) er toppviktige.

I våre data ligger vår konkurransekraft!

Uten data stopper virksomheten!

Men sannheten er at data ikke er verdsatt, forvaltet og distribuert med den samme stramhet som andre, tradisjonelle aktiva.

Langtifra.

Det er opplagt at kundedata, produktdata, ordrebeholdning, medlemsregister med mer, har stor verdi. Blir de borte, er vi straks i gjørme til knes. La oss forutsette at data ikke blir borte fordi det finnes reservekopier. Er det likevel lurt å sette verdi på dem?

Gartner mener ja, og er i gang med å skissere et fag som heter infonomi.

Kan det være sant at vi lever i informasjonsalderen, men informasjon ikke regnes som aktiva? Nettopp. Data kan ha meget stor verdi, men blir ikke inkludert i årsberetningen. Vanligvis regner vi med tre typer aktiva – de materielle og varige (som maskiner, lagre og bygninger), de immaterielle og varige (som copyrights og patenter) og de som forbrukes. Datagrunnlaget er ikke blant dem. Copyrights og patenter er det. For hvor ville for eksempel Microsoft eller Apple vært uten sine beskyttede patenter og copyrights?

Årsaken til at data ikke regnes som immaterielle aktiva er at de betraktes som biprodukter av forretningsprosesser og forretningstransaksjoner. Her ligger feilen: Data er ikke biprodukter i informasjonsalderen, de er ofte hovedproduktet. Men slik tenker ikke regnskapsførere, økonomidirektører eller forsikringsselskaper. Du kan forsikre dine maskiner, som det er lett å erstatte, men ikke dine data, som er umulig å erstatte.

Ok, men hvorfor skal vi drive med infonomi og sette verdi på våre data? Har vi ikke nok fra før? Her er fem gode grunner.

Å lage et troverdig business case for å bygge et datavarehus eller starte et prosjekt for dataforvaltning skjer på magefølelse fordi vi ikke vet noe om inntektssiden - hvor mye data er verd. Vi må bare ha det – og håper at de som bestemmer tror på oss. Hvem ville bygge utleieboliger uten å vite hvor mye leie han kan regne med å få inn?

Uten verdisetting er det fort gjort å si at vi ikke gidder å bruke ressurser på å samle inn og holde ved like potensielt viktige data. Vi anslår aldri verdien for å se om det ville lønne seg.

Når data ikke har finansiell verdi, er det vanskelig å se hva de er verd i markedet som inntektskilde eller byttemiddel. Dette blir spesielt aktuelt hvis en fusjon eller bedriftsovertagelse kommer på tale. Vi kan ikke fortelle investorer eller partnere hva vi egentlig besitter.

Når vi ikke setter finansiell verdi på ulike typer data, havner vi lett i den fella at alle våre data skal håndteres med samme (høye) servicenivå – enda verdien er forskjellig. Vi er enten over- eller underforsikret.

Har vi ikke satt verdi på våre egne data, kan det lett hende at vi betaler altfor mye når vi kjøper data fra andre i markedet. Vi tror at det å kjøpe data er billig, uansett hva det koster. Uten at vi kan være sikre på at data som vi kjøper er like gode som de vi kunne samle og stelle med selv. Vi mangler et fornuftig regnestykke.

Og på toppen av det hele har vi nå begynt å snakke om Store Data. Virkelig store datamengder fra mange ulike kilder som vi kan analysere på kryss og tvers. Hvordan skal vi begrunne en slik satsing? Hvordan skal vi bedrive differensiert "data governance"?

I dagligtale pleier ordet "aktivum" å bety "noe som er av verdi for oss". Skal vi være litt mer presise, kan vi anvende definisjonen fra International Accounting Standards Board: En ressurs som organisasjonen har kontroll over og som er resultatet av tidligere hendelser. Økonomiske fordeler vil tilflyte organisasjonen fra den. Datagrunnlaget faller åpenbart innunder denne definisjonen. Data er immaterielle goder som ikke har fysisk substans og som kan identifiseres, det vil si kjøpes, selges, overføres, lisensieres og så videre. Akkurat som patenter.

Gartner har foreslått at organisasjoner skaper en egen balanseoppstilling, i tillegg til den vanlige pengebalansen, som inkluderer informasjonsaktivas verdi basert på anerkjente infonomiske definisjoner. Det vil ta tid å innføre noe sånt, men jeg må minne om de kloke, gamle kinesere som sa at selv den lengste reise begynner med ett skritt.

De som vil vite mer henvises til Gartner-analytikeren Doug Laneys artikler i Forbes, Financial Times og Wall Street Journal. Eller til Gartner Research.