Kunstsnø og ukultur

Julen er vel overstått, og med det et gavedryss av langrennsartikler fra nær og fjern. Jeg har grovt undervurdert hvor mye utstyr man trenger for å gå horisontalt på ski. Men ski ble det, etter en tur til milslukern i oslo en lørdag formiddag.

Den unge herren i butikken fant frem noe han mente burde få meg både raskt og trygt over fjellene rundt Lillehammer. Kommentaren på vei ut, «da kan du i hvert fall ikke skylde på utstyret», ble kaldt ignorert. Foran meg lå det milevis med norsk skog, dekket av snøtung gran, flotte skispor og skyfri himmel. Men sånn ble det altså ikke.

Snøen uteblir, og i skrivende stund er det ikke et fnugg på bakken. Om det er global oppvarming, en anormal vinter eller et komplott fra universet mot meg vites ikke, men sålangt har min langrennskarriere strukket seg til noen turer på kunstsnø. For de av dere som ikke vet hva kunstsnø er kan jeg fortelle at det er en slags miks av knuste isbiter og knuste drømmer. Bakglatt er det ordet som best beskriver både min langrennsstil og generell sinnsstemning for tiden.

Computerworlds smørebuss er rett og slett udugelig.

Skiene er såkalte felleski, eller skin-ski for de født etter 1998. Disse består av en slags pels under midten av skien som i teorien gir meg godt feste og ok glid, uten at jeg trenger å smøre. Det er kanskje ikke optimalt, men jeg hadde ikke tid til å ta den treårige utdanningen som tydeligvis må til for å kunne smøre ski korrekt, og Computerworlds smørebuss er rett og slett udugelig.

Felleski skal fungere godt under de fleste forhold, men slik det er med rulleski, blir jeg stadig antastet  av skiløpere som kan fortelle meg sannheten om felleskiene mine. De fungerer bra, forteller de, bortsett fra på nullføre, eller når det er for kaldt. Eller når det er for varmt. Eller når det er for mye fuktighet i snøen. Eller når det er mye klister i sporet. De fungerer definitivt best med en klype salt.

Skiløpere befinner seg stort sett til høyre i sporet. Det kan være greit å vite om du av en eller annen grunn, som for eksempel at du ikke har gått på ski før, går i venstre spor. Da kommer det en rekke vennlige påminnelser fra mer rutinerte langrennsfolk, gjerne i form av en stum protest og veiving med staver. Om du er så uheldig å falle skal du visstnok ta dette med stoisk ro, og ikke kaste stavene inn i skogen og rope noe om drittski og drittsnø og drittsport. Man lærer noe nytt hver dag.

Med utstyret på plass tar vi en kjapp kikk i speilet. Om du skjeler litt, og jeg står helt stille i sporet, ser det ut som om jeg vet hva jeg driver med. Jeg ser til og med irriterende ut som om jeg hører hjemme i både smørebuer og i amatør-renn. Men la ikke utseendet lure deg, i dette tilfellet er jeg dummere enn jeg ser ut som. Den elendige rulleski-teknikken fortsetter, men nå på kunstsnø. Kunstsnø er forøvrig nesten like vond å falle på som asfalt. Stavene er fremdeles for korte, beina kjennes fremdeles ut som om de sitter fast i kroppen min med strikker og armene er slitne allerede etter kjøreturen frem til løypa.

I marerittet mitt løp jeg rundt før start i Rena.

Tre måneder unna, og ifølge planen min skal jeg delta i ett eller to renn før den tid. Det ser mildt sagt skummelt ut. I tillegg våknet jeg i dag tidlig etter et mareritt, noe jeg ikke har hatt på mange år. I marerittet mitt løp jeg rundt før start i Rena, manglet en ski, fant ikke startnummeret mitt og var for sent ute til start. 54 kilometer er langt. Jeg tok meg i å måle avstanden mens jeg kjørte bil til Sandefjord, og resultatet var ikke langt unna en bunnløs depresjon. I det minste er det mer kupert terreng i birken. Jippi.

Den vanskelige starten til tross, jeg må innrømme at det er morsomt noen ganger. De få sekundene du føler at skiene sitter i sporet, de små øyeblikkene der du sitter stabilt i hockey ned isete bakker og det anerkjennende blikket fra damen i butikken da jeg glemte å ta med skift og skulle kjøpe kattemat på veien hjem. Det er viktig å kjenne litt på det morsomme, for det praktiske av å gå 54 kilometer over tre fjell så fort du kan er hinsides idioti.

Jan Birkeland er redaktør i Computerworld og PC World.